Flere barn vokser opp i risikofylte hjem med en eller flere foreldre som enten ruser seg eller er psykisk syke. Ofte henger disse to tingene sammen. Hverdagen for barna blir tung og vanskelig. Barnet sitter igjen med en følelse av skam, sinne og liten tillit til andre. Livet preges av skuffelser og svik. Løfter som ikke blir holdt, foreldre som ikke ser ens egne behov. Og hvordan har det seg da at enkelte barn klarer seg bedre enn andre og utvikler en overlevelsesevne?

Disse barna refereres ofte til som løvetannbarna. Barn som utvikler en overlevelsesevne som gjør at de klarer seg bedre enn andre barn til tross for at de alle har hatt en belastende og risikopreget barndom. Når det er snakk om overlevelsesevnen hos barn, brukes ofte begrepet ”resiliens”. Ifølge Newman & Blackburn (2002) kan begrepet bli forstått som kapasiteten til å stå imot i vanskelige situasjoner. Den tradisjonelle, kliniske definisjonen på resiliens er ”vedlikehold av kompetent funksjon til tross for forstyrrende emosjonalitet” – med andre ord at man klarer å fungere normalt til tross for vonde opplevelser og traumer (Newman & Blackburn, 2002).

Eksempler på beskyttende faktorer:

• Effektiv foreldreomsorg.
• Tro på egen mestringsevne.
• Solid sosioøkonomisk bakgrunn.
• Godt miljø på skolen og i nærmiljøet.
• Godt forhold til en annen voksen.

(Moet et.al, 2007)